positivisme

God fredagskveld :)  Nå er det godt at det er helg. Det er etterlengtede, rolige dager vi nå går i møte, og vi har for en gangs skyld ingen planer, noe jeg finner fantastisk deilig. Bare drikke kaffe, gå/trille tur, grille og spise god mat, og ha tid til familien. Det er det fineste jeg vet.

Jeg så denne filmen på facebook for et par dager siden. Og siden jeg har hatt den i bakhodet hele tiden, og ikke klart å gi helt slipp på den, tar jeg det som et tegn på at det er noe med den som treffer meg, og som jeg må skrive om. Da jeg så den, følte jeg nemlig umiddelbar gjennkjennelse. Jeg følte med den mauren der.  Og den fikk meg til å tenke på mer enn maur og rare folk som tegner streker. Den fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvor går mine grenser? Mine usynlige grenser som er så naturlige for meg, at jeg ikke ser dem? Og ikke minst, så vet jeg av egen erfaring av disse grensene, disse tegnede strekene som omringer livene og «låser» oss inn i hverdagen, ikke er så høye som vi tror.

Se på mauren en gang til. Jeg tror dette er en skikkelig arbeidsmaur jeg, en skikkelig hardtarbeidende arbeidsmaur, tro mot kona, 2(000) barn, flink arbeidstaker er han også. Jeg tror han ikke engang vet hvor lav den streken er. At det egentlig bare er å tråkke over, og så hadde han vært frigjort fra den lille sirkelen han baserer livet sitt i. Men arbeidsmauren er så flittig. Han er loyal. Han er så fink, og han vet hva han har inni i det opptegnede sirkelen. Tryggheten. Sirkelen som, og dette er viktig, ble tegnet for ham og ikke av ham er nå livet hans.

Jeg leste en gang en historie om nettopp dette. Hvor store muligheter som finnes der ute, i den store verden, hvor mye mangfold som finnes, hvor mye spennende det er å oppdage. Poenget med historien var at på ett eller annet tidspunkt i livet glemmer vi det. Se på barna våre. De vil ikke forstå seg på denne mauren, som surrer rundt seg selv, stagger frem og tilbake, surrer rundt før han til slutt gir opp. Hvorfor ikke? Det er vel fordi barn ikke automatisk forstår grenser. Det er noe vil lærer dem. Hvor grensa går. Og det er vel og bra kanskje. Men vet vi hvor våre egne grenser går? Og ikke minst, har du noen gang lyst til å gå utenfor denne grensa? Historien avslutter med at mange av oss lever i en verden like stor som en gjennomsnittlig stue. Og når vi ser rundt oss, opp og ned, til høyre og venstre, tror vi at stua vår, det er hele verden. Og når vi ser på taket tror vi at det er grensen. Det er så høyt verden når. Lite vet vi at taket i stua ikke er grensen for hvor stor verden er. For ovenfor taket, der er det en himmel. En stor himmel, og det er en sol på den himmelen. Og skyer. Og fugler som flyr fritt avgårde. Men det vet jo ikke vi som sitter i stua, surrer litt rundt oss selv, vasker og styrer og av og til tar i mot gjester.

Denne uka har vi hatt avslutning for tre kolleger på jobben. To av dem bytter arbeidsplass, den tredje går av med pensjon. Foran alle disse tre ligger nå upløyd mark. Det ligger muligheter og opplevelser som de ikke har hatt før. Spesiet for pensjonisten, ligger et nytt liv. I forbindelse med slike større livshendelser, får vi også en mulighet. Til å tenke oss om, hvordan vi vil at livet skal være. For i avgjørelsen om å bytte jobb, skifte beite eller helt slutte å jobbe, ligger det et håp. En drøm om noe nytt. Et håp om å se litt lengre enn stuetaket. Tørre å tro på at det finnes en himmel der oppe, der sola skinner, fuglene kvitrer og skyene blåser med vinden.

Jeg er vel i overkant opptatt av å «følge hjertet» og ikke minst tro og stole på seg selv. Jeg finner fremdeles ut hvor noen har tegnet opp en strek rundt mitt liv, og hvor de forventer at jeg skal leve innenfor. Men jeg har en sterk, iboende trang for å komme ut. Ta skrittet og stige over streken. Ikke vet jeg hva som «bor» utenfor. Kanskje det ikke er mer spennende å ha mer plass å boltre seg på. Men jeg liker tanken på at jeg kan bestemme selv. Jeg liker tanken på å skape mitt eget liv, min egen virkelighet. For i mine øyne er det dette som er å leve – å utforske, tørre og å ha trua. Ha tid til mann og barn, famile, til venner, og ikke bare sitte i stua og surre og se på TV. Selv om det ironisk nok, er planen for resten av kvelden :)

Hvor går streken i ditt liv? Finnes det en verden forbi stuetaket?

Marthe :)