positivisme

God kveld i stuggu.

Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe, det har vært veldig travelt med jobb og ikke minst masse sosiale aktiviteter. Mer sosialt skal det bli denne helgen, da vi skal på bursdagsfest fredag, i bryllup hele lørdagen før vi runder av helga med dåp på søndag. Det blir veldig gøy, selv om jeg nok tror det vil bli utrolig deilig å lande i sofaen søndag kveld også. Men nok om fremtiden, det er fremdeles bare torsdag :) Livet er jo som kjent NÅ!

I går hadde vi sekjsonsmøte på jobb, og siden det var noen ekstraordinære saker på dagsorden, tok vi et heldagsmøte på Jeløy radio. Det var fantastiske flotte lokaler, og stemningen var trolsk da tåken lå tungt over Oslofjorden denne morgenen, regnet pisket mot ærverdige vinduer og vinden blåste mellom store bygninger.

På dette møtet skulle vi alle ta en slags personlighetstest. Nå mener jeg ikke sånne kort med blekkflekker der vi skulle fortelle hva vi så. Det er heldigvis ikke kommet til det i Statens vegvesen. Vi skulle bare fylle ut et spørreskjema, for å se hvordan vi foretrekker å kommunisere, jobbe og ikke minst tenke. Våre tankesett og mønster. Her er katogoriene vi kunne havne i:

• Blå preferanse: fokus på struktur og sak gjennom et logisk perspektiv.
• Rød preferanse: relasjonell fokus, personlig engasjement og et sosialt perspektiv.
• Grønn preferanse: fokus på endring, visjon og ideer

Ikke overaskende (i det hele tatt) fikk jeg kun 16 blå poeng. Heller ikke overraskende er det at jeg var personen med minst blå poeng på min seksjon! Jeg fikk derimot hele 32 grønne og 36 røde poeng, og var en av kun to (av 16) som hadde omtrent lik sammensetning. Det var svært interessant. For det første viser det seg jo at jeg ikke er overbegeistret for struktur og logikk.  Det stemmer. Det vil si, jeg liker å tenke litt annerledes. For det andre liker jeg, i følge testen, det medmenneskelige og ikke minst det skapende. Totalt sett sitter jeg igjen med at jeg omtrent mangler logisk sans i forhold til mine kolleger, men jeg scorer høyt på det sosiale og det nytenkende og kreative. Det passer jo utmerket i en byråkratisk stilling der man elsker lover og regler gjør det ikke? :) Vel, det får jeg filosofere mer på det en annen gang.

På veien hjem begynte jeg å tenke på dette med personlighet. Hva er det egentlig? Er det en samlebetegnelse for oppførslen vår? På holdningene våre? Er det temperamentet vårt? Hvorfor er vi som vi er? Er vi født med vår personlighet? Eller handler det om oppdragelse? Det tror jeg ikke. Hadde det gjort det ville vel alle søsken vært like? Og gener kan ikke svare på alt det heller. Det er liksom for…enkelt (ja det var en typisk grønn refleksjon). Men til syvende og sist tenker jeg at det ikke spiller så stor rolle hvorfor vi alle har forskjellg personlighet. Det er ikke vesentlig om det er fordi vi vokste opp på landet, i byen, i en kjernefamilie eller med én foreldrer. Eller om man er langsint eller en «heit hissigpropp» fordi man er født som nr 1 eller 3 i søskenflokken. Det som betyr noe er at man aksepterer den man er. Sånn man er akkurat nå.

For det er nettopp det. I dag liker jeg at jeg er en rødgrønn person (også ikke-politisk). Jeg syns det er greit at jeg ikke er verdens mest detaljorienterte eller regelstyrte. Jeg syns det er greit at jeg ikke elsker vegvesentes håndbøker eller at tanken på å ha dem som sengelektyre gjør meg uvel (dette er visst et typsisk blått trekk). I går gjorde jeg en viktig oppdagelse om meg selv. Da jeg studerte og skulle ut i arbeidslivet prøvde jeg nok å være mer blå enn jeg er. Jeg tenkte at det ikke var positivt å tenke fritt, utfordre «sannheter» eller være opptatt av det mellommennekselige på arbeidsplassen.  Hadde jeg tatt den samme testen for 4 år siden, ville jeg nok blitt mer blå enn jeg ble nå. I løpet av studier og «karrieren» er jeg trent opp til å tenke i de blå baner. Da ble jo neste tanke, hvorfor? Uten å dvele for mye ved dette, tror jeg det er fordi det er flest blå personer i mine jobbkretser. Det er blå ledere. Blå personer man ser opp til. Blå personer man skal imponere.Det er vel ikke til å stikke under stol at byråkrater ikke oppfordres til å tenke i de «grønne» baner heller. Og det er greit. Etter 5 års studier og 6 år i arbeidslivet er jeg heldigvis blitt såpass trygg på meg selv at jeg faktisk tør å vise mine rødgrønne sider. Og det føles godt. For jeg syns det er så utrolig bra at alle er forskjellige. Litt av en klisje, jeg vet. Men det mener jeg virkelig. Det er nettopp mangfoldet av ulike personligheter som gjør livet spennende å leve.

Man er kanskje ikke født men er ferdig personlighet. Kanskje vi heller er født med en intensjon om å skape vår personlighet? Skape oss selv som personer. Utvikle oss som mennsker, siden vi hele tiden er i endring. Hele tiden forandres verden rundt oss og det er ikke så rart for meg å tenke at vi som mennekser også hele tiden er med på denne endringen. Jeg syns heller det kan være skummelt å tenke at noen er sånn eller slik, sette dem i evige båser og dermed aldri gi personen rom til å utvikle seg. At man må forbli som man var, selv om man er som man er blitt  (den var kanskje litt for filosofisk). Men jeg elsker det når folk oppfører seg annerledes enn de vanligvis gjør. Innesluttede mennesker som bestemmer seg for å ta av på dansegulvet. Sjenerte personer som tar mot til seg og tør å ta ordet. Skravlebøtter som bestemmer seg for å holde kjeft! Det er noe utrolig frigjørende over det. Tanken på at vi får lov til å utvikle oss i løpet av livet. Og ikke være låst i fortidens oppførsel, holdninger eller temperement.

Det er en av livets store gaver – det at vi får lov til å leve. Og hva betyr det å leve? Det betyr endring, utvikling og det betyr å ha det gøy, oppleve glede og ikke minst det å tørre. Tørre å gripe sjansen, tørre å gi slipp og vite at alt kommer til å gå bra.

Men såklart, dette er det jo en typsk grønn ting å si da :)

Ha en fin kveld videre folkens, uansett hvilken farge du måtte være.