Å lage minner
Denne helgen har vært helt fantastisk. Jeg har vært på fest hos min god venninne, og virkelig kost meg og ledd masse. Det er herlig med sånne kvelder, der latteren sitter løst og man mimrer og minnes svunnende tider. Tider som er gått, øyeblikk da vi lo og lo, timer vi delte sammen, samtaler vi hadde. Minner som er skapt fordi vi delte tiden med hverandre.
Jeg begynte å tenke litt på dette med minner da jeg kjøre Selma til farmoren sin igår. Hun bor i nærheten av der vi bodde før, i 10 år. 10 år er lenge. 10 år er mange øyeblikk. 10 år skaper mange minner. Jeg husker jo ikke innholdet i hver dag som gikk, men jeg sitter igjen med en essens av tiden vi bodde der. Jeg knytter denne essensen til følelser. Og det er dette som er minner. Forskning viser at minnene våre er ikke som fotografier der vi husker alt som det faktisk var. De er personlige, de er dine egne og ingen kan ta de fra deg.
Minnene strømmer alltid på når jeg er der nede på Verket. Jeg tenker på hvordan det var da jeg studerte og jobbet på Rema1000 butikken øverst i gata. Eller alle de morsomme festene vi hadde i leiligheten der nede, da vi alltid levde opp til uttrykket » der det er hjerterom er det husrom». For det var alltid plass til utrolig mange mennesker i den lille leiligheten. Jeg smiler når jeg skriver om det, fordi det tar meg tilbake, jeg kan nesten lukte sigarettrøyken som oste ut av vinduene (ja det var vanlig med innendørs røyking før røykeloven kom, det i seg selv er jo uforståelig i dag). Det var mange morsomme år på Verket, selv om det var mange ting jeg ikke likte ved å bo der også. For eksempel at det var en leid leilighet, at det var gammelt og at den var, ja, ganske så mørk og stygg.
Jeg minnes da jeg studerte, og jobbet ved siden av. Min motivasjon var alltid at jeg bare måtte holde ut, fordi det ville bli bedre når jeg var ferdig utdannet og fikk en «ordentlig jobb». Da skulle vi kjøpe oss egen bolig og alt skulle bli bra. Det var liksom drivkaften; bite tenne sammen, holde ut og klare det jeg hadde satt meg fore. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg tenkte «jeg gleder meg til jeg slipper å jobbe kvelden» da jeg jobbet i butikken, sliten etter fulltidssudier og ekstravakter. Og det gikk jo bra. Jeg gjorde som jeg skulle, jeg fulgte planen. Jeg kom meg gjennom, og jeg slipper jo å jobbe kveld nå. Egen bolig har vi også. Det er jo bra det. Men det interessante her er jo at det er dette jeg husker. Jeg har så sterke minner av at jeg ønsket å være et annet sted enn jeg var den gang. Og jeg likte å minne meg selv på at det livet jeg hadde ikke var det livet jeg ville ha.
Det er en tankevekker. Kunne opplevelsen av å bo på Verket, studere og jobbe vært bedre om jeg hadde satt mer pris på der jeg var? Vært fornøyd med livet slik jeg levde det da og heller slappet av mer? Stolt på at ting kom til å gå bra? At jeg kom til å komme dit jeg ville, selv uten å være misfornøyd og klage over det. Ofte tar jeg meg nemlig i dette. Å glede meg til andre tider, fremtiden, fremfor å være tilstede her og nå. Jeg er blitt ganske så bevisst dette, fordi jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjennomføre livet. Jeg skal leve det.Og det betyr et liv der jeg ikke må bite tenna sammen, mistrives, bare holde ut.
Når jeg ser tilbake på disse 10 årene, mine såkalte «beste ungdomsår», innser jeg at minner blir til mens man lever. Når jeg tenker etter ønsket jeg jo å være der jeg er nå. Og det er jeg veldig glad for. Men i dag har jeg andre drømmer enn jeg hadde den gang, nye ting jeg vil oppleve, mer jeg vil leve. For livet står ikke stille. Så i kveld sitter sitter jeg her, og lever det livet jeg trodde jeg ville leve, og innser at dagene jeg lever nå, også en dag vil bli til minner. Fordi jeg tenkte ikke på det den gang at jeg holdt på med å lage minner. Minner jeg ville sitte å blogge om 10 år etterpå. For jeg trodde nok at jeg ikke ville huske den perioden av livet. At det livet, det livet jeg ikke ville leve, med studier og kveldsjobbing, ville bli slettet fra hulkomelsen, eller i alle fall redusert til en liten anekdote, uten betydning for hvem jeg skulle bli når jeg nådde frem. Jeg så ikke verdien av å være forøyd der jeg var, fordi jeg så bare på det som et midlertidig liv jeg måtte gjennomføre for å komme i mål. Først da skulle livet leves. Først da skulle minner skapes. Men man kommer aldri i mål. Man blir ikke ferdig slik man kanskje ser for seg.Og det er en god ting. Nemlig fordi det betyr at vi alltid skal fortsette å sette oss nye mål, drømme videre, ønske å oppleve mer. Skape nye minner. Alle disse hverdagene man jobber, alle helgene man klarer å gjøre noe gøy, alle kvelder og dens rutiner, alle disse dagene utgjør livet. Og livet som er levd er i bunn og grunn bare minner.
Hva slags minner lager du i livet ditt? Lever du eller venter du?
Minne fra min første dag på jobb på min første faste jobb i 2011 i Sarpsborg kommune. Fra nå skulle bolig kjøpes og livet starte ;)
