positivisme

God ettermiddag :)

For en fin dag det har vært, sola skinner litt og vesla og jeg har fått vært masse ute nå etter jeg var ferdig på jobb. Vi satt lenge og lekte i gresset. Det et er noe med å sitte på bakken, ute i naturen og bare være tilstede som er så herlig. Det gjør meg så glad. Legge fra seg telefonen en stund og bare koble ut. Koble fra.

Har du noen gang sett en ettåring leke? En ettåring leker med leker, det er klart. Å leke- det er gøy. Men hva er en leke? Det er ikke nødvendigvis det vi voksne kjøper i butikken. Idag var de morsomste lekene to bøtter og en liten ball. Så moro en liten kropp kan ha det med tre så enkle elementer er imponerende. En ettåring repeterer og repeterer. Ballen i bøtta, ballen ut av bøtta, gi ballen til mamma, si «takk», ballen i bøtta, ballen ut av bøtta, gi til mamma, ikke si «takk» . Om og om igjen. Det blir ikke kjedelig, det skjer bare ikke. Det blir heller ikke kjedelig å se på. For den gleden og engasjementet ettåringen viser for de helt enkle ting- det er inspirerende. Og det inspirerer meg til å gjøre det samme- «go back to basics».

Forleden kom jeg over en TEDtalk video om lykke. Det var en buddistisk munk som hadde innlegget. Hun ga to spørsmål til publikum:

1. Har du en god dag?

2. HVORFOR har du en god dag?

Denne videoen dukket opp fra minnet mitt i stad da vi satt der ute i gresset. Ja, jeg vil svare ja, idag er en god dag. Jeg har en god dag. Dagene mine er som regel gode. Men hvorfor har jeg en god dag? Det er det mange grunner til. Men i bunn og grunn er det fordi jeg føler meg heldig. Jeg føler meg veldig heldig. Jeg har så mye som jeg setter pris på i livet mitt. Og jeg er glad for å leve akkurat mitt liv, akkurat nå. Det betyr ikke at alt alltid er perfekt. Det betyr ikke at det ikke finnes utfordringer eller ting jeg ønsker skal bli bedre. Ting jeg drømmer om å oppleve. Alle har vi det, og det er jeg veldig opptatt av at ikke er en feil. Det er bare sånn vi er skrudd sammen. Og hvis du tenker etter- uten nye ting å strebe etter ville heller ikke verden gått fremover. Hvis alle var 100% fornøyd  og aldri opplevde utfordringer i egne liv, ville aldri LØSNINGENE oppstå. For man kan jo ikke ha en løsning uten et problem. Problemer som opp gjennom historien er blitt løst med oppfinnelser som både hjulet, møllen, elektrisiteten, telefonen, mobilen eller Facebook for den saks skyld.

Det jeg mener med at jeg føler meg heldig er at det føles godt å åpne øynene og SE de positive aspekte ved eget liv. For de finnes det mange av. Og hvordan vi føler oss henger jo sammen med hvilke tanker vi tenker. Og hvilke tanker vi tenker har vi mye mer kontroll på enn vi er opplært til å tro. Og å anerkjenne dette betyr både en frihet til å skape sin egen virkelighet, men det betyr også et ansvar. For når vi vet at vi kan skape en bedre hverdag bare ved å se på livene våre med et annet blikk, krever det at man må være oppmerksom på egne tanker. Og sakte, men sikkert gjenkjenne hva som er tanker som er nyttige og hvilke som ikke er gunstige. Og ikke minst bevisst velge andre tanker når de ugunstige tankemønstre oppstår.  I praksis betyr dette at man f.eks. innser at man ikke MÅ fortsette å tenke visse tanker når man ser seg selv i speilet. Selv om man har tenkt de samme, stygge tankene om eget utseende hele livet, MÅ man ikke det. Der er nemlig ingen regel som sier at du må være misfornøyd med deg selv med mindre du ser ut som menneskene i sladrepressen. Det er ingen regel som sier at selv om du hele livet er blitt fortalt at du ikke klarer noe, at du ikke kan være «vellykket» eller «gjøre det bra» fordi du kommer fra en lang rekke forfedre som ikke har hatt hellet med seg. Det er ikke lovpålagt å fortsette å tenke negative tanker om hvorfor man er singel. Ensom. Å tro på de tankene som forteller deg at du er enslig fordi du ikke er god nok. At ingen vil ha deg. At du er mislykket fordi du ikke har funnet en partner. Slutt å gi de vonde tankene oppmerksomhet, de som sier at livet ditt er mislykket, at problemer oppstår som en «personlig straff», at det ikke er en løsning, at du burde skamme deg, at du alltid sier feil ting, osv osv. Rekken er endeløs, og jeg vil ikke gi de mer fokus nå.

Det du derimot kan gjøre, som faktisk BURDE være lovpålagt, er å velge BORT disse tankene og ikke gi dem mer oppmerksomhet. Bare slutte med det, nå med en gang. For det fortjener de ikke. De tankene fortjener ikke å bli lyttet til. De tankene holder deg bare tilbake.

Jeg lurer på- har du en god dag idag? Hvorfor er den god? Eller hvorfor er den ikke så god? Og har du LYST til å ha en god dag i morgen?

For selv om jeg føler meg heldig, så vet jeg også at dette egentlig ikke har med hell å gjøre. Når det kommer til stykket. Det har å gjøre med å bevisst velge sine tanker. Hadde det vært slik at såkalt «heldige» mennekser automatisk ble lykkelige, ville det aldri eksisterert en ulykkelig slank person. En ulykkelig rik person. En ulykkelig gift person. Og det vet vi alle sammen at eksisterer.

Så slutt med de tankene, vær mer som en ettåring og sett deg i gresset litt i stedet. Le! Nyt! Lek!  (Det må altså ikke innebære to bøtter og en ball). Du kan leke med hva (og hvem) du vil, leken er det DU bestemmer den skal være.

Ha en finfin kveld folkens:) Håper morgendagen også blir god.

Marthe:)

God kveld! For en nydelig solfylt kveld det er, sommerfølelsen er stigende når jeg ser ut over grønne åkre og frodige løvtrær som strutter i all sin prakt. Når det i tillegg endelig er en kveld uten fotball på tv, da er det ekstra deilig (for meg særlig). Men så hadde jeg litt lyst til å blogge likevel.

I dag startet jeg dagen med å mediterere. «Jøss?», vet jeg mange nå tenker (har hørt det før). Men her kommer en overraskelse til dere – dette har jeg gjort i flere år nå. Om ikke alltid kl 06 som i morres, så mediterer jeg så godt som hver dag.  Og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.  «Men det er så sært og spesielt» tenker mange av dere nå, for å meditere- det gjør man ikke i Norge? Rettere sagt –  vanlige folk gjør ikke det? Folk som står opp om morran, jobber, lufter bikkja, spiser middag og ser på TV, kjører unger, trimmer litt? Men jo, det er faktisk mange av oss som holder på med dette.  Og det er ikke så merkverdig som mange ønsker å tro.

I bunn og grunn er meditasjon  en viktig del av positivisime-bloggen når jeg tenker etter, selv om jeg ikke har blogget om det tidligere.  Jeg liker jo å bevisst tenke positive tanker, være glad og tilfreds, ikke være redd for fremtiden og skrive lister over positive aspekter i livet mitt. Mye av det jeg gjør, kunne jeg ikke gjort om jeg ikke mediterte. Kun fordi meditasjonen gir meg et grunnlag for å skape den hverdagen jeg ønsker. La meg utdype.

Mange tror at folk som mediterer:

• må være vegetarianere
• ikke kjører bil
• må være hinduist/buddist
• må være «zen» bestandig, som en slags mini-Jesus og komme med sannferdige visdomsord
• kun spise kortreist mat
• ha rart hår
• være særdeles opptatt av miljø og klima
• ha vide, fargerike bukser av lin
• ha eget meditasjonsrom eller meditasjons-hage
• ha MEGET god tid, ikke ha barn og i alle fall ikke jobb.

Listen ovenfor stemmer sikkert med mange som mediterer på verdensbasis. Men den stemmer ikke med meg, eller alle jeg kjenner som faktisk gjør dette.  For meditasjon handler ikke (nødvendigvis) om religion, om å gå i transe eller å skulle redde verden. Det handler i bunn og grunn om egen sjelero og å skape et pusterom i løpet av dagen som er bare din egen. Og det tror jeg mange andre også ønsker seg. Eller tar jeg feil?

Personlig bruker jeg ofte «guided meditation». Her finner man et kjempeutvalg  på youtube (dog av varierende kvalitet, her gjelder det å prøve seg frem). Guidet meditasjon er kanskje å foretrekke for mange, fordi det hjelper å ha en stemme som guider tankene og får en til å  «glemme» hverdagstankene. Andre ganger lytter jeg bare til meditasjonsmusikk og lar tankene stilne av seg selv. Slik musikk finner man også på youtube,  Spotify eller liknende. I ekte positivisme-stil sier jeg: Alle finner det som passer for seg og det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig og feil meditasjon. Målet er å stoppe opp for en liten stund. Det eneste kriteriet er at man må være villig til å ta en pause fra de tankerekkene som spinner i hodet: «Hva skal jeg svare på den mailen på jobben?», «bør jeg spise dette, er ikke det fetende?» eller «vi har ikke råd til å reise på ferie, hvordan skal vi løse dette?». Det er lov å tillate seg å gi slipp på tankene for en periode, glemme stress og mas i  15 minutter. Det er faktisk ikke mer som skal til.

For jeg snakker ikke om timesvis med beina i kors og mantra-stønning i egendesignede yoga-rom. Meditasjon kan gjøres overalt, av alle slags folk, i alle slags livssituasjoner, i alle slags klær, med alle slags tanker. Det er litt som å sykle – litt vinglete i begynnelsen, men etter at man finner balansen går det meget bedre. Og siden jeg hver dag jobber med å allminnerliggjøre sykling blant vanlige folk (uten kondomdrakt) som skal fra A til B , så syns jeg det passer å gjøre meditasjon mindre skummelt for folk også. Vanlige folk som går fra A til B til dobbel ÅÅ i løpet av en travel hverdag.

For mange (kanskje særlig blå personlighetstyper, jamfør tidligere blogginnlegg) syns likevel dette høres rart ut, har jeg forstått. Det kan virke som om meditasjon fremstår som for…for…for HIPPIE for mange. Og det forstår jeg, slik som filmer fremstiller oss som holder på med dette. Men det trenger ikke være rart. Det trenger ikke være sært. Det handler bare om å ta seg en liten pause, en time-out for hjernen om du vil. Det vikrer kanskje fjernt, men er det virkelig det?  Det er som jeg sier på jobb: du trenger ikke fancy utstyr, egne sko, dyr sykkel eller kondomdrakt for å transportere deg selv fra A til B. Sykle for å komme frem til en destinasjon med andre ord. Meditasjon er litt på samme måte. Du trenger bare deg selv. Ergo: kan du sykle, kan du meditere.

Om noen nå blir inspirert og vil prøve så vil jeg gjerne oppmuntre dere til å gjøre det. Jeg har ikke angret på at jeg begynte. For det føles så godt. Det gir meg virkelig noe viktig. Det gjør meg trygg, det gjør meg selvsikker og det gjør meg rolig. Selv om det kan kjennes litt uvant i begynnelsen,  før man kommer i gang, så husk at ingen andre er der sammen med deg. Det er ikke flaut. Det er kun deg. Og det er det hele opplegget handler om. Kun deg. Og selv om det kan virke skremmende på mange, vil jeg bare si: gi det er forsøk. Du kommer ikke til å kjøpe inn skoggrønne linbukser eller få langt, rart hår (med det første i alle fall).

(PS: om du IKKE kan sykle, er det i utgangspunktet ikke noe i veien for å kunne meditere) :)

Jeg legger ved noen linker til meditasjonsmusikk/guidet meditasjon som jeg elsker.

Louise Hay-litt lang, men fin om man har litt god tid:

Kun vakker meditasjonsmusikk:

For den ekstra modige og har et ekstra åpent sinn:

Ha en finfin kveld :) Peace and love-hippieklem :)

#abrahamhicks #louisehay  #meditationforthepeople

Er dere mer nysgjerrige på dette med meditasjon, ta gjerne kontakt, så svarer jeg så godt jeg kan.

God fredagskveld :)  Nå er det godt at det er helg. Det er etterlengtede, rolige dager vi nå går i møte, og vi har for en gangs skyld ingen planer, noe jeg finner fantastisk deilig. Bare drikke kaffe, gå/trille tur, grille og spise god mat, og ha tid til familien. Det er det fineste jeg vet.

Jeg så denne filmen på facebook for et par dager siden. Og siden jeg har hatt den i bakhodet hele tiden, og ikke klart å gi helt slipp på den, tar jeg det som et tegn på at det er noe med den som treffer meg, og som jeg må skrive om. Da jeg så den, følte jeg nemlig umiddelbar gjennkjennelse. Jeg følte med den mauren der.  Og den fikk meg til å tenke på mer enn maur og rare folk som tegner streker. Den fikk meg til å tenke på mitt eget liv. Hvor går mine grenser? Mine usynlige grenser som er så naturlige for meg, at jeg ikke ser dem? Og ikke minst, så vet jeg av egen erfaring av disse grensene, disse tegnede strekene som omringer livene og «låser» oss inn i hverdagen, ikke er så høye som vi tror.

Se på mauren en gang til. Jeg tror dette er en skikkelig arbeidsmaur jeg, en skikkelig hardtarbeidende arbeidsmaur, tro mot kona, 2(000) barn, flink arbeidstaker er han også. Jeg tror han ikke engang vet hvor lav den streken er. At det egentlig bare er å tråkke over, og så hadde han vært frigjort fra den lille sirkelen han baserer livet sitt i. Men arbeidsmauren er så flittig. Han er loyal. Han er så fink, og han vet hva han har inni i det opptegnede sirkelen. Tryggheten. Sirkelen som, og dette er viktig, ble tegnet for ham og ikke av ham er nå livet hans.

Jeg leste en gang en historie om nettopp dette. Hvor store muligheter som finnes der ute, i den store verden, hvor mye mangfold som finnes, hvor mye spennende det er å oppdage. Poenget med historien var at på ett eller annet tidspunkt i livet glemmer vi det. Se på barna våre. De vil ikke forstå seg på denne mauren, som surrer rundt seg selv, stagger frem og tilbake, surrer rundt før han til slutt gir opp. Hvorfor ikke? Det er vel fordi barn ikke automatisk forstår grenser. Det er noe vil lærer dem. Hvor grensa går. Og det er vel og bra kanskje. Men vet vi hvor våre egne grenser går? Og ikke minst, har du noen gang lyst til å gå utenfor denne grensa? Historien avslutter med at mange av oss lever i en verden like stor som en gjennomsnittlig stue. Og når vi ser rundt oss, opp og ned, til høyre og venstre, tror vi at stua vår, det er hele verden. Og når vi ser på taket tror vi at det er grensen. Det er så høyt verden når. Lite vet vi at taket i stua ikke er grensen for hvor stor verden er. For ovenfor taket, der er det en himmel. En stor himmel, og det er en sol på den himmelen. Og skyer. Og fugler som flyr fritt avgårde. Men det vet jo ikke vi som sitter i stua, surrer litt rundt oss selv, vasker og styrer og av og til tar i mot gjester.

Denne uka har vi hatt avslutning for tre kolleger på jobben. To av dem bytter arbeidsplass, den tredje går av med pensjon. Foran alle disse tre ligger nå upløyd mark. Det ligger muligheter og opplevelser som de ikke har hatt før. Spesiet for pensjonisten, ligger et nytt liv. I forbindelse med slike større livshendelser, får vi også en mulighet. Til å tenke oss om, hvordan vi vil at livet skal være. For i avgjørelsen om å bytte jobb, skifte beite eller helt slutte å jobbe, ligger det et håp. En drøm om noe nytt. Et håp om å se litt lengre enn stuetaket. Tørre å tro på at det finnes en himmel der oppe, der sola skinner, fuglene kvitrer og skyene blåser med vinden.

Jeg er vel i overkant opptatt av å «følge hjertet» og ikke minst tro og stole på seg selv. Jeg finner fremdeles ut hvor noen har tegnet opp en strek rundt mitt liv, og hvor de forventer at jeg skal leve innenfor. Men jeg har en sterk, iboende trang for å komme ut. Ta skrittet og stige over streken. Ikke vet jeg hva som «bor» utenfor. Kanskje det ikke er mer spennende å ha mer plass å boltre seg på. Men jeg liker tanken på at jeg kan bestemme selv. Jeg liker tanken på å skape mitt eget liv, min egen virkelighet. For i mine øyne er det dette som er å leve – å utforske, tørre og å ha trua. Ha tid til mann og barn, famile, til venner, og ikke bare sitte i stua og surre og se på TV. Selv om det ironisk nok, er planen for resten av kvelden :)

Hvor går streken i ditt liv? Finnes det en verden forbi stuetaket?

Marthe :)

God kveld i stuggu.

Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe, det har vært veldig travelt med jobb og ikke minst masse sosiale aktiviteter. Mer sosialt skal det bli denne helgen, da vi skal på bursdagsfest fredag, i bryllup hele lørdagen før vi runder av helga med dåp på søndag. Det blir veldig gøy, selv om jeg nok tror det vil bli utrolig deilig å lande i sofaen søndag kveld også. Men nok om fremtiden, det er fremdeles bare torsdag :) Livet er jo som kjent NÅ!

I går hadde vi sekjsonsmøte på jobb, og siden det var noen ekstraordinære saker på dagsorden, tok vi et heldagsmøte på Jeløy radio. Det var fantastiske flotte lokaler, og stemningen var trolsk da tåken lå tungt over Oslofjorden denne morgenen, regnet pisket mot ærverdige vinduer og vinden blåste mellom store bygninger.

På dette møtet skulle vi alle ta en slags personlighetstest. Nå mener jeg ikke sånne kort med blekkflekker der vi skulle fortelle hva vi så. Det er heldigvis ikke kommet til det i Statens vegvesen. Vi skulle bare fylle ut et spørreskjema, for å se hvordan vi foretrekker å kommunisere, jobbe og ikke minst tenke. Våre tankesett og mønster. Her er katogoriene vi kunne havne i:

• Blå preferanse: fokus på struktur og sak gjennom et logisk perspektiv.
• Rød preferanse: relasjonell fokus, personlig engasjement og et sosialt perspektiv.
• Grønn preferanse: fokus på endring, visjon og ideer

Ikke overaskende (i det hele tatt) fikk jeg kun 16 blå poeng. Heller ikke overraskende er det at jeg var personen med minst blå poeng på min seksjon! Jeg fikk derimot hele 32 grønne og 36 røde poeng, og var en av kun to (av 16) som hadde omtrent lik sammensetning. Det var svært interessant. For det første viser det seg jo at jeg ikke er overbegeistret for struktur og logikk.  Det stemmer. Det vil si, jeg liker å tenke litt annerledes. For det andre liker jeg, i følge testen, det medmenneskelige og ikke minst det skapende. Totalt sett sitter jeg igjen med at jeg omtrent mangler logisk sans i forhold til mine kolleger, men jeg scorer høyt på det sosiale og det nytenkende og kreative. Det passer jo utmerket i en byråkratisk stilling der man elsker lover og regler gjør det ikke? :) Vel, det får jeg filosofere mer på det en annen gang.

På veien hjem begynte jeg å tenke på dette med personlighet. Hva er det egentlig? Er det en samlebetegnelse for oppførslen vår? På holdningene våre? Er det temperamentet vårt? Hvorfor er vi som vi er? Er vi født med vår personlighet? Eller handler det om oppdragelse? Det tror jeg ikke. Hadde det gjort det ville vel alle søsken vært like? Og gener kan ikke svare på alt det heller. Det er liksom for…enkelt (ja det var en typisk grønn refleksjon). Men til syvende og sist tenker jeg at det ikke spiller så stor rolle hvorfor vi alle har forskjellg personlighet. Det er ikke vesentlig om det er fordi vi vokste opp på landet, i byen, i en kjernefamilie eller med én foreldrer. Eller om man er langsint eller en «heit hissigpropp» fordi man er født som nr 1 eller 3 i søskenflokken. Det som betyr noe er at man aksepterer den man er. Sånn man er akkurat nå.

For det er nettopp det. I dag liker jeg at jeg er en rødgrønn person (også ikke-politisk). Jeg syns det er greit at jeg ikke er verdens mest detaljorienterte eller regelstyrte. Jeg syns det er greit at jeg ikke elsker vegvesentes håndbøker eller at tanken på å ha dem som sengelektyre gjør meg uvel (dette er visst et typsisk blått trekk). I går gjorde jeg en viktig oppdagelse om meg selv. Da jeg studerte og skulle ut i arbeidslivet prøvde jeg nok å være mer blå enn jeg er. Jeg tenkte at det ikke var positivt å tenke fritt, utfordre «sannheter» eller være opptatt av det mellommennekselige på arbeidsplassen.  Hadde jeg tatt den samme testen for 4 år siden, ville jeg nok blitt mer blå enn jeg ble nå. I løpet av studier og «karrieren» er jeg trent opp til å tenke i de blå baner. Da ble jo neste tanke, hvorfor? Uten å dvele for mye ved dette, tror jeg det er fordi det er flest blå personer i mine jobbkretser. Det er blå ledere. Blå personer man ser opp til. Blå personer man skal imponere.Det er vel ikke til å stikke under stol at byråkrater ikke oppfordres til å tenke i de «grønne» baner heller. Og det er greit. Etter 5 års studier og 6 år i arbeidslivet er jeg heldigvis blitt såpass trygg på meg selv at jeg faktisk tør å vise mine rødgrønne sider. Og det føles godt. For jeg syns det er så utrolig bra at alle er forskjellige. Litt av en klisje, jeg vet. Men det mener jeg virkelig. Det er nettopp mangfoldet av ulike personligheter som gjør livet spennende å leve.

Man er kanskje ikke født men er ferdig personlighet. Kanskje vi heller er født med en intensjon om å skape vår personlighet? Skape oss selv som personer. Utvikle oss som mennsker, siden vi hele tiden er i endring. Hele tiden forandres verden rundt oss og det er ikke så rart for meg å tenke at vi som mennekser også hele tiden er med på denne endringen. Jeg syns heller det kan være skummelt å tenke at noen er sånn eller slik, sette dem i evige båser og dermed aldri gi personen rom til å utvikle seg. At man må forbli som man var, selv om man er som man er blitt  (den var kanskje litt for filosofisk). Men jeg elsker det når folk oppfører seg annerledes enn de vanligvis gjør. Innesluttede mennesker som bestemmer seg for å ta av på dansegulvet. Sjenerte personer som tar mot til seg og tør å ta ordet. Skravlebøtter som bestemmer seg for å holde kjeft! Det er noe utrolig frigjørende over det. Tanken på at vi får lov til å utvikle oss i løpet av livet. Og ikke være låst i fortidens oppførsel, holdninger eller temperement.

Det er en av livets store gaver – det at vi får lov til å leve. Og hva betyr det å leve? Det betyr endring, utvikling og det betyr å ha det gøy, oppleve glede og ikke minst det å tørre. Tørre å gripe sjansen, tørre å gi slipp og vite at alt kommer til å gå bra.

Men såklart, dette er det jo en typsk grønn ting å si da :)

Ha en fin kveld videre folkens, uansett hvilken farge du måtte være.

Denne helgen har vært helt fantastisk. Jeg har vært på fest hos min god venninne, og virkelig kost meg og ledd masse. Det er herlig med sånne kvelder, der latteren sitter løst og man mimrer og minnes svunnende tider. Tider som er gått, øyeblikk da vi lo og lo, timer vi delte sammen, samtaler vi hadde. Minner som er skapt fordi vi delte tiden med hverandre.

Jeg begynte å tenke litt på dette med minner da jeg kjøre Selma til farmoren sin igår. Hun bor i nærheten av der vi bodde før, i 10 år. 10 år er lenge. 10 år er mange øyeblikk. 10 år skaper mange minner. Jeg husker jo ikke innholdet i hver dag som gikk, men jeg sitter igjen med en essens av tiden vi bodde der. Jeg knytter denne essensen til følelser. Og det er dette som er minner. Forskning viser at minnene våre er ikke som fotografier der vi husker alt som det faktisk var. De er personlige, de er dine egne og ingen kan ta de fra deg.

Minnene strømmer alltid på når jeg er der nede på Verket. Jeg tenker på hvordan det var da jeg studerte og jobbet på Rema1000 butikken øverst i gata. Eller alle de morsomme festene vi hadde i leiligheten der nede, da vi alltid levde opp til uttrykket » der det er hjerterom er det husrom». For det var alltid plass til utrolig mange mennesker i den lille leiligheten. Jeg smiler når jeg skriver om det, fordi det tar meg tilbake, jeg kan nesten lukte sigarettrøyken som oste ut av vinduene (ja det var vanlig med innendørs røyking før røykeloven kom, det i seg selv er jo uforståelig i dag). Det var mange morsomme år på Verket, selv om det var mange ting jeg ikke likte ved å bo der også. For eksempel at det var en leid leilighet, at det var gammelt og at den var, ja, ganske så mørk og stygg.

Jeg minnes da jeg studerte, og jobbet ved siden av. Min motivasjon var alltid at jeg bare måtte holde ut, fordi det ville bli bedre når jeg var ferdig utdannet og fikk en «ordentlig jobb». Da skulle vi kjøpe oss egen bolig og alt skulle bli bra. Det var liksom drivkaften; bite tenne sammen, holde ut og klare det jeg hadde satt meg fore. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger jeg tenkte «jeg gleder meg til jeg slipper å jobbe kvelden» da jeg jobbet i butikken, sliten etter fulltidssudier og ekstravakter. Og det gikk jo bra. Jeg gjorde som jeg skulle, jeg fulgte planen. Jeg kom meg gjennom, og jeg slipper jo å jobbe kveld nå. Egen bolig har vi også. Det er jo bra det. Men det interessante her er jo at det er dette jeg husker. Jeg har så sterke minner av at jeg ønsket å være et annet sted enn jeg var den gang. Og jeg likte å minne meg selv på at det livet jeg hadde ikke var det livet jeg ville ha.

Det er en tankevekker. Kunne opplevelsen av å bo på Verket, studere og jobbe vært bedre om jeg hadde satt mer pris på der jeg var? Vært fornøyd med livet slik jeg levde det da og heller slappet av mer? Stolt på at ting kom til å gå bra? At jeg kom til å komme dit jeg ville, selv uten å være misfornøyd og klage over det. Ofte tar jeg meg nemlig i dette. Å glede meg til andre tider, fremtiden, fremfor å være tilstede her og nå. Jeg er blitt ganske så bevisst dette, fordi  jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gjennomføre livet. Jeg skal leve det.Og det betyr et liv der jeg ikke må bite tenna sammen, mistrives, bare holde ut.

Når jeg ser tilbake på disse 10 årene, mine såkalte «beste ungdomsår», innser jeg at minner blir til mens man lever. Når jeg tenker etter ønsket jeg jo å være der jeg er nå. Og det er jeg veldig glad for. Men i dag har jeg andre drømmer enn jeg hadde den gang, nye ting jeg vil oppleve, mer jeg vil leve. For livet står ikke stille. Så i kveld sitter sitter jeg her, og lever det livet jeg trodde jeg ville leve, og innser at dagene jeg lever nå, også en dag vil bli til minner. Fordi jeg tenkte ikke på det den gang at jeg holdt på med å lage minner. Minner jeg ville sitte å blogge om 10 år etterpå. For jeg trodde nok at jeg ikke ville huske den perioden av livet. At det livet, det livet jeg ikke ville leve, med studier og kveldsjobbing, ville bli slettet fra hulkomelsen, eller i alle fall redusert til en liten anekdote, uten betydning for hvem jeg skulle bli når jeg nådde frem. Jeg så ikke verdien av å være forøyd der jeg var, fordi jeg så bare på det som et midlertidig liv jeg måtte gjennomføre for å komme i mål. Først da skulle livet leves. Først da skulle minner skapes. Men man kommer aldri i mål. Man blir ikke ferdig slik man kanskje ser for seg.Og det er en god ting. Nemlig fordi det betyr at vi alltid skal fortsette å sette oss nye mål, drømme videre, ønske å oppleve mer. Skape nye minner. Alle disse hverdagene man jobber, alle helgene man klarer å gjøre noe gøy, alle kvelder og dens rutiner, alle disse dagene utgjør livet. Og livet som er levd er i bunn og grunn bare minner.

Hva slags minner lager du i livet ditt? Lever du eller venter du?

Minne fra min første dag på jobb på min første faste jobb i 2011 i Sarpsborg kommune. Fra nå skulle bolig kjøpes og livet starte ;)

God kveld :)

Deler denne fantastiske videosnutten av en enestående jente, Audrey. Jeg elsker glade mennesker. Mennesker som er glade fordi de bevisst velger å være glade. Fordi deres eneste alternativ er å sture og være bitre for at ting ikke er perfekt.

«I just thought I would start singing to maybe put a little passion and spirit in me so I could try to fight of my disease.»

Det er som om noen mennesker instiktivt vet hva de bør gjøre for å ha det bra. Føle seg bedre, og dermed leve et bedre liv. Få det bedre. Jeg tror vi alle har denne egenskapen i oss, hvis vi kjenner etter. Og når jeg sier kjenner etter mener jeg ikke å sitte å kjenne etter hva som er feil. (det er vi nok altfor gode på). Jeg mener det slik som denne vakre jenta gjør det. Finn det som gjør det glad, og bare gjør det. For bare en liten «dæsj» livsglede kommer man langt med, hvis man er vant til å sture rundt i sine vante tankemønster og dagligdagse aktiviteter vi velger å problematisere til det ugjenkjennelige. En liten «dæsj» livsglede kan bety mer enn innholdet i selve livet. For en livsglede vesle Audrey viser. For en innstilling. Så mye jeg har å lære av henne, jeg kjenner meg inspirert.

Jeg velger å si det som 7 åringen selv sier det, fordi jeg, tredveåringen ikke kunne sagt det bedre selv: «You just have to take a breath and say I can do this and you go out there and just do it».

82EAE7D8-E704-47D6-A74A7D0720C7E8D1-41910050-4D0B-4E69-9FCC7F6BBBCFB443

Hei!

Etter at jentungen har lagt seg på et altfor varmt soverom, er det igjen tid for å skrive noen ord. Idag er det strålende sol, og varmen er hjertelig velkommen.  Jeg elsker lukten av solvarmet hud, av at naboen fyrer opp grillen, av nysklippet gress og av hekken vår som er sinnsykt tornete, men også herlig velduftende.

Jeg syns lukt er en fantastisk ting. Lukten av nyslått gress kan plustelig kaste meg 20 år tilbake i tid, og plassere meg i heste-innhegningen på gården der jeg vokste opp. Jeg ser pappa som går av traktoren, for han har akkurat slått gress som vi forer hestene med, før de skal på beite for sommeren. Det er min tolkning av lukten som fører til minnene. Men uromantisk sett er ikke lukt er noe annet enn molelyler som treffer sensorer i nesen vår og sender signaler til hjernen. Hjernen tolker lukten. Så enkelt. Men alle vi som lever, vet at lukt er mer enn det. Lukt er minner, lukt er velvære, lukt er lyst, lukt er glede.

I det siste har jeg tenkt endel på dette med å leve. Hva er det å leve? For meg er det å leve det samme som å oppleve. Å erfare. Utvikles og prøve. Det vil si å kjenne etter, sanse og føle. Hva liker jeg og hva liker jeg ikke? For jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg at dette samværet vi alle deler, det vi kaller livet, i stor grad foregår innvendig. Det er min tolkning av det jeg opplever, som blir summen av det jeg sitter igjen med, og som i bunn og grunn er livet.

Vi tror ofte at livet er noe som foregår der ute. Der ute, i fremtiden, når man er ferdig utdannet. Når man har fått fast jobb. Når man har fått kjæreste. Når man er gift. Når man får drømmejobben. Når man har fått kjøpt sin egen bolig. Når man har fått barn. Når barna er flyttet ut.Når man er blitt tynn/muskuløs/formfull (sett inn etter det som passer dagens trender). Men livet, det er her og nå, og ikke der ute, der det ikke ennå kan sees. Det er viktig å leve det nå, og ikke vente på at alt skal bli bra først.

Med et slikt tankemønster, når skal du egentlig få tid til å leve det livet du ønsker? Er det på hverdagene på jobb? På ettermiddagene med partner og barn? På helger med familie og venner? På ferier? På fester? Jeg tror det er bedre å snu litt på det. Det å lære seg kunsten å være fornøyd der man er. Det betyr ikke at man ikke kan ønske seg noe annet enn det man har, eller drømme stort. Men å være fornøyd der man er betyr at man tillater seg selv og ikke vente på at alle omstendigheter skal bli perfekte. Det betyr å fjerne seg fra tanken om at livet har som mål å være feilfritt. Klarer man det, da kan magiske ting skje, det vet jeg.

Livene våre er litt som lukt syns jeg. Ikke bare er det minner, men det er lovnader om noe vi har i vente. Uromantisk sett kan vi leve hver dag, jobbe, spise, haste omkring, gjøre ærend, kjøre barn, handle. Men ingenting vil være å LEVE, hvis man ikke knytter noe mer til det. At man fakstsik ser at det er mer til livet enn å bare eksistere.

For spørsmålet er jo, i bunn og grunn bare om man liker de opplevelsene man har eller ikke. Når man tillater seg å bli «revet» med, som man faktsik blir med lukter, og kjenner etter.

Hvilken tolkning av livet velger du?

Ha fin finfin solrik kveld videre.

Gress, tornehekk og sol sol sol :)

Liker dette sitatet. Når du vet hva du ikke vil, så vet du samtidig hva du vil. Det er en veldig fin tanke å tenke når man ikke føler at ting er som det bør. 😘 Nettopp fordi det vi ikke vil spiller en viktig rolle i livene våre, det hjelper oss å fokusere på hva som er riktig for oss i egne liv.

Akkurat nå er alt som jeg vil ha det- det er nemlig snart tid for kveldsstell og leggetid=kosestund.

Ha en finfin kveld, forhåpentligvis i positivismens tegn 😍

#abrahamhicks

Let it go, let it go…

Bare tittelen får meg til å få den berømte Disney-sangen på hodet. Den setter seg fast og spiller og spiller, kverner på i et evig mas. «Earworm» heter dette fenomenet på engelsk, og det gjør det bare verre for min del som har fobi mot mark, magott og bendelorm! Og så tenker jeg, hva er det prinsesse Elsa skal gi slipp på egentlig?

Noen ganger er det å ha en sang på hodet å foretrekke over andre earworms. For noe av det verste jeg vet, er når det ikke er uskyldige Frost-sanger som spilles i hodet. Det er når det er tanker.Ikke-bra-tanker. Og da er det tankene som har satt seg fast i hjernen og spiller og spiller på repeat, og kverner på i en tilsynelatende evighhet.For når du tenker etter, er det sjeldent at slike tanker er produktive og fører frem til en løsning. Hadde de vært det, hadde det ikke føltes så vondt å ha dem.

Jeg har jeg et triks jeg bruker, for å virkelig «slå av» og ikke tillate hodet kverne på. Trikset har jeg plukket opp en gang for noen år siden, men jeg husker ikke hvor. Det er ikke så viktig, det viktige er at det fungerer, selv om det kan virke rart på de som ikke har gjort slike øvelser før. Først, pust litt, helst med magen ;)

Se for deg at hodet er en lyd-avspiller, som en Ipad, CD-spiller eller kassettspiller (for oss som husker den). Forestill deg at på venstre side av hodet, i tinningen, sitter den er «mute» knapp. Altså den knappen man trykker på for å få noe lydløst. Lukk øynene og trykk på knappen (ja, trykk) og tillat tankene å stoppe. Kjenn etter at de har stoppet. Fortett å ha øynene lukket. For på høyre tinning sitter nemlig en play-knapp. Det er denne du skal trykke på nå. Når du trykker på denne knappen, setter du igjen på lyd. Men nå er det ikke lengre de negative, fæle «ormene» som får spilletid. Nå er det andre boller. Det handler om positivt selvsnakk.

En av de tingene jeg pleier å si til meg selv er «Marthe, du TRENGER IKKE TENKE PÅ DETTE NÅ». La dette «mantraet» gå på repeat i stedet en stund, til det kjennes ut som du tror på det du sier til deg selv. Andre slike positive «affirmations» som det heter (bekreftelser) kan være:

• Alt er bra. Alt er bra.
• Jeg er god nok som jeg er
• I got this
• Dette løser seg
• Jeg er verdig alt jeg ønsker meg
• Ingenting er galt utenom hvordan jeg tenker på dette
• Jeg tillater meg selv å gjøre feil, alle gjør feil
• Andres meninger betyr ingenting, det er hva jeg mener som betyr noe
• Jeg er fri til å velge de tankene som gagner meg
• En løsning er på vei, dette går bra
• Jeg elsker og respekterer meg selv, uavhengig andres bekreftelse

Av og til er det ikke spesifikke tanker som er plagsomme. Heldigvis :)  Men vi er mange som kan trenge en liten påminnelse om andre ting det er lurt å gi slipp på. Her kommer en 10-punkts liste  (jamfør forrige innlegg) som jeg så på nettet tidligere idag. Den likte jeg godt. Her kommer en modifisert utgave, på norsk.

1. Gi slipp på negativt selvsnakk. Tenk om noen hadde snakket til deg slik DU snakker til deg selv noen ganger. Hva ville skjedd da?
2. Gi slipp på å angre på feil du har gjort tidligere i livet. Spist er som kjent spist, and there is nothing you can do about it now
3. Gi slipp på et begrensende tankemønster. Bare fordi du har trodd på visse sannheter hele livet, eller bevisst eller ubevisst har levd etter visse begrensende normer, betyr ikke det at disse tankene gagner deg. Hva tenker du egentlig om deg selv og dine egenskaper? Har du trua på at du kan klare det du setter deg fore?
4. Gi slipp på behovet for å imponere andre. Relax
5. Gi slipp på behovet for å tilfredsstille alle. Jeg trenger ikke si mer.
6. Gi slipp på selvmedlidenhet. Styrk deg selv, du er bedre enn det
7. Gi slipp på sladder og å bruke energi på andre på denne måten. Det er ikke sunt, vettu.
8. Gi slipp på ideen at du alltid må ha rett. Alle har sin sannhet
9. Gi slipp på personer som ikke gir deg (noe) energi, som du ikke egentlig trives sammen med
10. Gi slipp på frykt for fremtiden. Ta kontroll over egne tanker og skap din egen fremtid

Nå vet ikke jeg hva slags tanker eller trossystemer det er ho Elsa synger om. Punkt 6 er bare et forslag fra min siden. Det jeg vet er at man kan gi slipp. For ærlig talt, det er ganske MOTBYDELIG å gå rundt med ormer i hodet.

Nå er det bare å glede seg til oppfølgeren da, og se frem til flere earwoms man må bli kvitt;)

«The cold never bothered me anyway»